Sti: Hjem

Hemofili A og B - alvorlig grad

Forside - diagnosefolder hemofili A og B, alvorlig grad
Forside - diagnosefolder hemofili A og B, alvorlig grad

Hemofili er en arvelig, medfødt og livslang sykdom. Sykdommen skyldes en defekt i blodlevringsmekanismen. I Norge kjenner vi til cirka 400 pasienter (januar 2012).

Uke 47 i 2014 inviterer Senter for sjeldne diagnoser foreldre til barn med nydiagnostisert blødersykdom til kurs. Kurset går over 1,5 kursdag.
Invitasjon og søknadsskjema vil bli lagt ut ca tre måneder før kursstart.

Hva er hemofili?

Hemofili er en arvelig, medfødt og livslang sykdom. Sykdommen skyldes en defekt i blodlevringsmekanismen

Når det går hull på en blodåre, setter kroppen raskt i gang flere mekanismer som har som felles mål å stanse blødningen:

  1. Først trekker muskelceller i blodåreveggen seg sammen slik at blodstrømmen til det blødende stedet reduseres.
  2. Samtidig vil en mengde bitte små blodlegemer, som kalles blodplater, klebe seg til kantene av hullet i åren og til hverandre og danne en plugg som tetter hullet (plateplugg). Dette er som regel tilstrekkelig til å stanse blødning fra de tynneste og minste blodårene, det vil si blødning etter skrubbsår, klor, småkutt osv.
  3. Blør man fra en litt større blodåre, er ikke platepluggen sterk nok. Den må forsterkes av en blodlevring - et koagel. Blodlevringen består av et nettverk av seige tråder av fibrin som legger seg over platepluggen og holder den på plass, omtrent som ståltrådene rundt en champagnekork. Blodlevringen oppstår ved at 13 forskjellige proteinstoffer, blodlevringsfaktorer, inngår i en reaksjon som gjør at det felles ut fibrin.

For at en blodlevring skal dannes, må alle disse faktorene være til stede i blodet i normal mengde og med normal funksjon (aktivitet). En feil eller mangel på bare ett av disse stoffene kan føre til blødersykdom.

 

Blodlevringsfaktorene benevnes med romertall.

Redusert aktivitet av faktor VIII fører til hemofili A. Når faktor IX er redusert, oppstår hemofili B. Hemofili A og Hemofili B er de to vanligste blodlevringssykdommene. I praksis er disse to sykdommene helt like. Derfor omtales de i det følgende under ett.

Arv
Hemofili arves ved vikende kjønnsbundet arv. Det vil si at bare gutter kan være syke. Kvinner kan bringe arven videre, være arvebærere, uten selv å være syke.

I kjernen i hver eneste av kroppens celler finnes 46 kromosomer som til sammen inneholder informasjon om alle våre arvelige egenskaper. 2 av disse kromosomene bestemmer blant annet vårt kjønn. De kalles kjønnskromosomer og betegnes med X og Y. Kvinner har to X-kromosomer i hver celle, menn har ett X og ett Y-kromosom.

X-kromosomet inneholder også informasjon om hvordan kroppen skal lage blodlevringsfaktor VIII og IX. Når denne informasjonen er defekt, oppstår hemofili. En pike som arver et slikt defekt X-kromosom vil også ha et normalt X-kromosom som kamuflerer defekten. Gutter har bare et Y-kromosom i tillegg. Da kommer defekten til syne, han har hemofili.

Menn med hemofili vil altså få friske sønner mens døtrene blir arvebærere.

Ofte kan vi ikke finne tilfeller av hemofili bakover i slekten. Vi regner da med at det foreligger en nyoppstått skade av arvematerialet, en mutasjon.

Alvorlighetsgraden av sykdommen er den samme innen den enkelte slekt.

Diagnose

Fordi sykdommen er så sjelden, kan det ta tid før diagnosen blir stilt dersom det ikke er kjente tilfeller av hemofili i slekten fra før.

Diagnosen stilles ved en blodprøve. Av de to vanlig brukte blodlevringstestene i Norge vil APTT (tidligere Cephotest) være forhøyet og INR normal. Den endelige diagnosen stilles ved måling av faktor VIII-aktivitet eller faktor IX-aktivitet i blodet. Dette gjøres ved de fleste sykehuslaboratorier i Norge.

Vi skiller mellom 3 forskjellige alvorlighetsgrader av hemofili:

  • Alvorlig
  • Moderat
  • Mild

De som har mindre enn 1 % av normal faktoraktivitet i blodet, har hemofili i alvorlig grad. Mellom 1 og 5 % aktivitet kalles moderat hemofili. Er faktoraktiviteten mellom 5 og 30 % kaller vi det hemofili i mild grad.

Alvorlighetsgraden av hemofili er uendret gjennom hele livet, og den er alltid den samme innen den samme slekten.

Sykdommen er til stede allerede fra fødselen.

 

Symptomer

Dessverre er hemofili i alvorlig grad hyppigst. Allerede i spedbarnsalderen kan foreldrene merke at disse guttene lett får store blåmerker, det vil si hudblødninger. Fordi sykdommen er så sjelden, kan det være vanskelig å overbevise omgivelsene om at det er noe galt med barnet dersom det ikke er kjente tilfeller av hemofili i slekten fra før.

De vanligste behandlingstrengende blødningene ved alvorlig hemofili er blødninger i ledd. De dukker som regel opp fra 1-2 års alder, etter at guttene blir mer aktive. Mest utsatt er ankler, knær og albuer, men alle kroppens ledd kan rammes. Det er typisk for alvorlig hemofili at leddblødninger kan oppstå spontant, uten kjent forutgående belastning eller skade.

Symptomer på en leddblødning er først og fremst smerte og noe nedsatt bevegelighet. Etter hvert tilkommer hevelse, varmeutvikling og økt smerte.

Ubehandlet eller sent behandlet gir disse blødningene smerter og hevelse. Leddbrusk og leddhinner skades, og leddet kan bli kronisk opphovnet og etter hvert stivt. Gutten kan selv kjenne tegn til blødning lenge før det kommer ytre tegn som hevelse, rødhet og varme. De blir fort eksperter - lytt til guttene!

Sjeldnere oppstår blødninger i muskulatur. Mange av disse er smertefulle og må behandles. Noen muskelblødninger er lokalisert slik at de kan gi varige skader hvis de ikke behandles skikkelig (for eksempel i tykkleggen, i psoasmuskelen eller i musklene på underarmens innside). Blødninger kan også oppstå fra urinveier og fra mage/tarm. Ved større hodeskader eller hjernerystelse er det viktig å utelukke blødninger inne i skallen.

Det er viktig å huske at de to første trinn i blodstansningen (at blodåren trekker seg sammen og at blodplatene lager en plugg) fungerer normalt hos personer med hemofili. De blør derfor ikke lettere fra overflatiske skrubb og kutt enn friske personer. Men spesielt i småbarnsalder kan blødning etter skader på munnslimhinne og tunge være et problem.

Gjennomsnittlig har en gutt med alvorlig hemofili én behandlingstrengende blødning hver 12. dag. Men det er store individuelle variasjoner.

Behandling av blødninger

Behandlingen består først og fremst i intravenøs tilførsel av den blodlevringsfaktor som er defekt. Derved vil det dannes et koagel som stanser blødningen.

Konsentrater av blodlevringsfaktor VIII (til bruk ved hemofili A) og IX (hemofili B) produseres enten fra plasma tappet fra friske blodgivere eller industrielt ved hjelp av genteknologiske metoder (rekombinante konsentrater). Konsentratene virusinaktiveres (en prosess som dreper smittefarlige virus) og frysetørres, slik at de er holdbare i lang tid i vanlig kjøleskap. Konsentratene må gis direkte inn i en blodåre (intravenøst) for å virke.

De aller fleste med hemofili A behandles i dag med rekombinante konsentrater.

  • Småsår: Det er viktig å huske at de to første trinn i blodstansningen (blodåren trekker seg sammen, og blodplatene lager en plugg) fungerer normalt hos personer med hemofili. De blør derfor ikke lettere fra overfladiske skrubb og kutt enn friske personer. Det vil si at små rifter, kutt, skrubbsår og lignende behandles på samme måte som hos friske barn.
     
  • Større sår: Bruk vanlig førstehjelp som hos andre friske personer. Blør det likevel igjennom, kan det være nødvendig med konsentratbehandling.
     
  • Slimhinner: Spesielt i småbarnsalderen kan blødning etter skader på munnslimhinne og tunge være et problem. Stanser blødningen ikke av seg selv i løpet av en time eller to, er det ofte nødvendig med konsentratbehandling. Grunnen er at sår i munnhule og tunge ikke får den nødvendige ro hos små barn.

    De som har hemofili er ikke mer plaget med neseblødninger enn andre friske personer. Skulle det komme en neseblødning, behandles den som hos andre. Ved en kraftig neseblødning etter f.eks. slag, kan lokale blodstansende midler, som Spongostan® evt. fuktet med nesedråper, være nyttig.
     
  • Ledd- og muskelblødninger: Ledd- og muskelblødninger behandles  så raskt som mulig med faktorkonsentrat. Det er ikke nødvendig å vente på synlige symptomer som hevelse og varmeutvikling. Spesielt leddblødninger skal behandles på mistanke.

    I tillegg til bruk av faktorkonsentrat, kan vanlige behandlingsprinsipper som nedkjøling (is) og kompresjon (elastisk bandasje) begrense en leddblødning.

    Så lenge blødningen pågår, bør leddet eller muskelen få ro.

    Når blødningen har stanset, er det viktig å komme raskt i aktivitet igjen.

Hodeskader

Personer med hemofili tåler slag og dunk mot hodet på lik linje med friske personer. Men ved mistanke om hjernerystelse eller ved større skader, skal faktorkonsentrat gis. Det er viktig å utelukke blødninger inne i skallen!

Forebyggende behandling

Gjentatte blødninger i ledd kan føre til permanente skader med stivhet og nedsatt bevegelighet som resultat. For å unngå dette blir alle barn med alvorlig hemofili satt på forebyggende behandling.

Ved første leddblødning eller ved hyppige behandlingstrengende blødninger, bør forebyggende behandling startes. For de minste kan det være nok med behandling en gang i uken, men etter hvert må behandlingen økes til to - tre ganger i uken. 

Operative inngrep

All kirurgisk behandling av blødere må gjøres ved sykehus med spesiell erfaring. I Norge skal blødere opereres ved Rikshospitalet.

Hjemmebehandling

Foreldre kan opplæres til å sette sprøytene på barna sine fra de er ca 5 år gamle. Guttene lærer å behandle seg selv fra 12 års alder. Dette kalles hjemmetransfusjon. På denne måten unngås unødige forsinkelser i behandlingen, og bløderen frigjøres fra stadige kontakter med helsevesenet. Men ved større, alvorligere blødninger må naturligvis sykehus kontaktes.

Å leve med hemofili

Tidligere var en pasient med hemofili preget av stadige sykehusopphold, hyppige smertefulle blødninger og etter hvert utvikling av kroniske leddskader og funksjonshemning. Levetiden var redusert i forhold til friske personer.

Med dagens behandlingstilbud er det annerledes. Målet med moderne bløderbehandling er at pasienten skal leve etmest mulig normalt liv. Han skal gå i barnehage og skole på lik linje med friske jevngamle. Han skal delta i vanlige fritidsaktiviteter, med unntak av aktiviteter hvor faren for skade er spesielt stor (for eksempel kontaktidretter som fotball, boksing og ishockey).

Personer med hemofili har i dag en tilnærmet normal levetid.

Tilgang til tilstrekkelig mengde smittesikre faktorkonsentrater, hjemmetransfusjon og mulighet for forebyggende behandling er de viktigste faktorer som har bidratt til dette.

Ved yrkesvalg behøver man ikke ta hensyn til diagnosen, selv om det er en fordel å unngå yrker hvor sjansen for større skader er spesielt stor. Ifølge regelverket kan en person med hemofili ikke være trafikkflyver, lokomotivfører eller sjømann i utenriksfart. De kan heller ikke være yrkesmilitære, og de kan frikjennes for militærtjeneste.

Mestring av hverdagen

Vårt senter kan bidra med å overføre kompetanse om det å ha denne sjeldne diagnosen. Vi er et tverrfaglig, landsdekkende kompetansesenter som tilbyr informasjon, rådgivning og kurs om sjeldne diagnoser. Sammen med det lokale hjelpeapparatet kan vi bidra til å skape større forståelse for de utfordringene brukeren og familien møter i hverdagen. Målet er at den som har diagnosen skal lære seg å møte utfordringer og etter hvert ha følelsen av kontroll og mestring av eget liv.

Kontakt oss

En sjelden diagnose øker behovet for god informasjon. Har du spørsmål som du ikke finner omtalt her, kan det være nyttig å kontakte vårt senter. Ring oss på telefon 23 07 53 40 i dag og få en samtale med en av våre rådgivere. Du kan kontakte oss direkte uten henvisning fra fastlege.

Sideansvarlig

Senter for sjeldne diagnoser, e-post: sjeldnediagnoser@oslo-universitetssykehus.no 

Identifikator

D66-68

Informasjonsmateriell

Informasjonsfilm

 

 Referat fra kurs

Referat fra foreldrekurs om nydiagnostisert blødersykdom uke 11, 2012 (4 sider, pdf).

Nyttige lenker

 

Publisert 26. januar 2009 / sist endret 3. oktober 2013